Om å ikke være en lort

Jeg drar til Kina på søndag og blir der i fire uker. Jeg skal nemlig jobbe (men jeg betaler for å få jobbe, de betaler ikke meg. Merkelig.) i en barnehage i Shanghai. Det vet alle som har snakket med meg det siste halvhåret, og over halvparten har spurt om jeg gleder meg. Nei. Jeg gjør faktisk ikke det.

Omtrent samme tid i fjor dro jeg til Beijing. Det er det modigste jeg noensinne har gjort, å dra på en gratis tur til Kina. Jeg kunne hatt to skolesponsede turer til Kina istedenfor én, men i andregym klarte jeg ikke å snakke om muligheten engang. Jeg følte meg dårlig og begynte å skjelve hver gang noen nevnte turen, og om jeg på noen som helst måte følte meg presset til å bli med, fikk spørsmål om hvorfor i all verden jeg ikke ville, begynte jeg å grine. Så jeg ble ikke med. Neste gang det ble tid for å bestille tur følte jeg meg nesten likedan, men jeg sa ja. Å dra til Kina er ikke det modigste jeg har gjort, å takke ja er det modigste jeg har gjort. Derfra hadde jeg ikke så mye jeg skulle ha sagt.

Det var vanskelig å være der, jeg måtte konsentrere meg om å slappe av hele tiden, ofte med mindre hell, og romkameraten min var av typen som begynner å sippe om hun ikke får det største kyllinglåret. Men det var gøy. Vi dansa i Shanhaiguan og løp rundt i regnet på jakt etter slangekjøtt i Beijing. Vi hilste på Mao (i kunst- og nipsform) og spiste and. Det var dritbra. Jeg begynte å planlegge denne turen på flyet på vei hjem, noe som må være den ultimate indikasjonen på at det var en fin tur. Etterpå følte jeg meg dødsbra. Jeg som tidligere fikk pusteproblemer av en femtenminutters togtur klarte å gå rett fra samme togtur og på flytoget uten tissepause imellom. (Wow! Men det er mye det det går i. Doangstproblemer og kvinnfolkproblemer og alkoholproblemer som de gamle bohemer.) I perioder har jeg ikke kunnet gått på skolen fordi jeg har vært så redd, og nå planlegger jeg tur nummer to, på egenhånd denne gangen. Jeg vant. Det var et selvtillitsboost.

Men man gleder seg ikke til nynorskeksamen uansett hvor god man er i norsk. Det er utfordrende og slitsomt og man kan ikke bare gå om det blir for vanskelig. Litt sånn er det. Jeg gleder meg ikke, men jeg vil.