Jeg er hjemme fra Shanghai, hadde en fantastisk tur. På lørdag flytter jeg hjemmefra, til London for å studere. Derfor har jeg ny mail, ny skype og
NY BLOGG: http://darlingdarjeeling.wordpress.com/
Håper du følger meg over, enslige leser.
tirsdag 15. september 2009
lørdag 15. august 2009
So long
I morgen drar jeg til Shanghai, folkens! Følg meg enten her, på Livejournal (engelsk) eller wordpress. Det kommer ann på hvilken som er lettest å få tilgang til der borte. Gruer meg til kommunikasjonsproblemer, gleder meg til smilende kinesere som ikke bryr seg om jeg ikke forstår noe. Hurra!
fredag 14. august 2009
Johannes skolereform
Jeg skulle egentlig skrive om hva som er viktig for meg når jeg skal stemme til høsten, men så begynte jeg å rante om skolereform.
Elever skal ikke kunne sette karakter på lærerne sine, de skal måtte gi dem konstruktiv kritikk anonymt hvert semester. Midveisvurdering skal gå begge veier. Lærer skal plikte å ta opp ris og ros med klassen og fortelle hva de har tenkt til å bli bedre på/fortsette med videre. Vi hadde vurdering av lærerne i fjor. Vi fikk bare vurdere to lærere, og ingen av dem var de jeg ønsket å gi konstruktiv kritikk til. (Den ene er for dum til å ta det til seg, den andres stil passet meg nær sagt perfekt). Vi trykket inn på et skjema online om disse to lærerne engasjerte oss i høy, middels eller lav grad, og så hørte vi aldri noe mer. For det skulle tas opp med avdelingsleder. Som er bestevenn med den læreren jeg ga kritisk tilbakemelding. Jeg er nesten helt sikker på at læreren min fikk sympati når hun fikk dårlige tilbakemeldinger, og beskjed om at det sikkert var en misforståelse. Noen forbedring, eller dialog i det hele tatt, ble det i alle fall ikke. Som bringer meg til neste punkt:
INGEN MAFIASKOLE. Hvor er det blitt av inspektørene på videregående? På Elvebakken var det ingen jeg kunne snakke med om de andre lærerene. Jeg fikk beskjed om at da måtte jeg levere en skriftlig søknad med signatur, bedre kjent som å stryke i alle fag den læreren hadde meg i. På barneskolen hadde jeg en vikar som slo meg og en annen elev i bakhodet med linjal. Hun fikk ikke tilsnakk en gang, og jobber fortsatt som vikar. Gudene vet hvor mange unger hun har slått til. Vi hadde også en rektor som nektet å gi lærerne lønn og mobbet en lærer til hun måtte sykemelde seg. Hva jobber han som nå? Rektor i osloskolen. Hva må man gjøre for å bli sparket som lærer? Barneskoler tar jo inne alle som ikke er voldtektsmenn. Please: en person man kan klage til, som ikke er buddies med alle på skolen, som er tilgjengelig. Jeg vet at det eksisterer et slags klagesystem i etaten eller noe, men om du ringer blir du satt over fjorten hundre ganger med mindre du har mørk mannestemme og kalles pappa. De færreste elever passer den beskrivelsen.
Førsteklassinger skal ikke måtte lære alfabetet på nytt når de leser Agatha Christie hjemme. Tilpass undervisningen. Hvordan? Flere lærere. Hvordan gjør man det? Regnestykke: Flere plasser + høyere krav for å komme inn på lærerutdanning (men ikke mattekrav for norsklærere, herregud) + høyere kvalitet på lærerutdanning (de beste lærerne jeg har hatt hadde lite eller ingen lærerutdanning, det sier vel sitt) + høyere lønn = høyere status. Høyere status = flere lærere. Flere lærere = mindre klasser. Trenger jeg fortsette? Litt basic psykologi i lærerutdanningen hadde også vært fint. Mobbere slutter ikke å mobbe om du forteller dem at mobbing er skikkelig dødsteit, og jentene i klassen er ikke de nye mammaene til guttene i klassen.
Lær kidsa studieteknikk så fort som mulig. Jeg har ikke tall på hvor mye tid jeg har brukt på å stirre på kart for å lære geografi, lese en tekst hundre ganger for å lære årstall, men det er mange, mange, MANGE timer. Det fungerer sikkert for noen, men ikke for meg. Jeg må skrive og diskutere for å lære. Kanskje jeg kunne plassert Jugoslavia og Iowa på kartet om jeg hadde lært det litt før tiendeklasse?
Drit i heimkunnskap, eller hva det heter nå. I niende trengte jeg å lære hvordan man skriver jobbsøknad og budsjett, hvordan man vasker et gulv og om hva slags mat som faktisk er sunn. Jeg har aldri hatt behov for å bake gjærbakst fire timer hver uke i et år. Jeg er forresten fortsatt dritdårlig på gjærbakst.
Hver gang jeg forteller om at jeg har blitt klådd på på bussen, av klassekamerater, og at læreren min fortalte meg at gutter bare er nysgjerrige, sier noen "ja, jeg også". Snakk om det på skolen. Snakk om aktuelle problemer. Lær dem å tenke seg om, ikke pugg odelsting og lagting. Det skjønner ingen uansett.
Jeg har fire sider med dette her i notatblokka mi (jeg tok litt av på marxmuseet). Jeg kan aldri bli politiker, fordi jeg ville lagt frem sånne ting og fått fornuftig kritikk, men også kritikk for håret mitt eller å være slem mot noen som liker heimkunnskap eller noe annet helt urelevant også måtte jeg drept noen og det hadde ikke vært noe hyggelig.
Elever skal ikke kunne sette karakter på lærerne sine, de skal måtte gi dem konstruktiv kritikk anonymt hvert semester. Midveisvurdering skal gå begge veier. Lærer skal plikte å ta opp ris og ros med klassen og fortelle hva de har tenkt til å bli bedre på/fortsette med videre. Vi hadde vurdering av lærerne i fjor. Vi fikk bare vurdere to lærere, og ingen av dem var de jeg ønsket å gi konstruktiv kritikk til. (Den ene er for dum til å ta det til seg, den andres stil passet meg nær sagt perfekt). Vi trykket inn på et skjema online om disse to lærerne engasjerte oss i høy, middels eller lav grad, og så hørte vi aldri noe mer. For det skulle tas opp med avdelingsleder. Som er bestevenn med den læreren jeg ga kritisk tilbakemelding. Jeg er nesten helt sikker på at læreren min fikk sympati når hun fikk dårlige tilbakemeldinger, og beskjed om at det sikkert var en misforståelse. Noen forbedring, eller dialog i det hele tatt, ble det i alle fall ikke. Som bringer meg til neste punkt:
INGEN MAFIASKOLE. Hvor er det blitt av inspektørene på videregående? På Elvebakken var det ingen jeg kunne snakke med om de andre lærerene. Jeg fikk beskjed om at da måtte jeg levere en skriftlig søknad med signatur, bedre kjent som å stryke i alle fag den læreren hadde meg i. På barneskolen hadde jeg en vikar som slo meg og en annen elev i bakhodet med linjal. Hun fikk ikke tilsnakk en gang, og jobber fortsatt som vikar. Gudene vet hvor mange unger hun har slått til. Vi hadde også en rektor som nektet å gi lærerne lønn og mobbet en lærer til hun måtte sykemelde seg. Hva jobber han som nå? Rektor i osloskolen. Hva må man gjøre for å bli sparket som lærer? Barneskoler tar jo inne alle som ikke er voldtektsmenn. Please: en person man kan klage til, som ikke er buddies med alle på skolen, som er tilgjengelig. Jeg vet at det eksisterer et slags klagesystem i etaten eller noe, men om du ringer blir du satt over fjorten hundre ganger med mindre du har mørk mannestemme og kalles pappa. De færreste elever passer den beskrivelsen.
Førsteklassinger skal ikke måtte lære alfabetet på nytt når de leser Agatha Christie hjemme. Tilpass undervisningen. Hvordan? Flere lærere. Hvordan gjør man det? Regnestykke: Flere plasser + høyere krav for å komme inn på lærerutdanning (men ikke mattekrav for norsklærere, herregud) + høyere kvalitet på lærerutdanning (de beste lærerne jeg har hatt hadde lite eller ingen lærerutdanning, det sier vel sitt) + høyere lønn = høyere status. Høyere status = flere lærere. Flere lærere = mindre klasser. Trenger jeg fortsette? Litt basic psykologi i lærerutdanningen hadde også vært fint. Mobbere slutter ikke å mobbe om du forteller dem at mobbing er skikkelig dødsteit, og jentene i klassen er ikke de nye mammaene til guttene i klassen.
Lær kidsa studieteknikk så fort som mulig. Jeg har ikke tall på hvor mye tid jeg har brukt på å stirre på kart for å lære geografi, lese en tekst hundre ganger for å lære årstall, men det er mange, mange, MANGE timer. Det fungerer sikkert for noen, men ikke for meg. Jeg må skrive og diskutere for å lære. Kanskje jeg kunne plassert Jugoslavia og Iowa på kartet om jeg hadde lært det litt før tiendeklasse?
Drit i heimkunnskap, eller hva det heter nå. I niende trengte jeg å lære hvordan man skriver jobbsøknad og budsjett, hvordan man vasker et gulv og om hva slags mat som faktisk er sunn. Jeg har aldri hatt behov for å bake gjærbakst fire timer hver uke i et år. Jeg er forresten fortsatt dritdårlig på gjærbakst.
Hver gang jeg forteller om at jeg har blitt klådd på på bussen, av klassekamerater, og at læreren min fortalte meg at gutter bare er nysgjerrige, sier noen "ja, jeg også". Snakk om det på skolen. Snakk om aktuelle problemer. Lær dem å tenke seg om, ikke pugg odelsting og lagting. Det skjønner ingen uansett.
Jeg har fire sider med dette her i notatblokka mi (jeg tok litt av på marxmuseet). Jeg kan aldri bli politiker, fordi jeg ville lagt frem sånne ting og fått fornuftig kritikk, men også kritikk for håret mitt eller å være slem mot noen som liker heimkunnskap eller noe annet helt urelevant også måtte jeg drept noen og det hadde ikke vært noe hyggelig.
torsdag 13. august 2009
Jeg sladrer til Béatrice!
Jeg er litt treig i oppfattelsen og fikk det ikke med meg før i dag. Dagbladet har grammatiske feil på forsiden! Det trodde jeg bare det var VG som drev med, for det er folkelig. Det er typisk norsk å være dårlig i norsk. Ikke at jeg skriver perfekt, jeg sliter med for mange kommaer og for få konsonanter. Men jeg har ingen som leser korrektur, bortsett fra Ingrid når det er noe viktig. Og jeg skriver sjelden så hele Norge ser det. Finn feilen:
"Kongo-fangene:
Forklaringen som kan gi de dødsstraff."
Hvem får dødsstraff? "Forklaringen som kan gi dem dødsstraff," heter det. Skriv det hundre ganger, og ikke gjør det igjen. Ellers sladrer jeg til norsklæreren min.
"Kongo-fangene:
Forklaringen som kan gi de dødsstraff."
Hvem får dødsstraff? "Forklaringen som kan gi dem dødsstraff," heter det. Skriv det hundre ganger, og ikke gjør det igjen. Ellers sladrer jeg til norsklæreren min.
Pakkeliste
Pass
Penger
Pillett
Tre bøker på engelsk/norsk
Muntlighefte (pugge pinyin blir veldig fristene etter en time eller åtte på fly)
Dagbok med blanke ark – (skriv inn navn på steder, "hvor er do", etc så jeg kan peke om folk ikke skjønner)
Penner, tusjer, blyanter
Ting til barnehagekidsa
Kinesisk ordbok
Partyhatt
Knekkebrød
Liten ryggsekk
Mac + lader
Kamera + lader
Telefon + lader
iPod + lader
t-skjorter til en uke
Lilla shorts
Sommerkjole
Tights, fordi "the school does not like teachers who wear low collar and belly out tops."
Grønne langbukser (blir det kaldt i det hele tatt, egentlig?)
haremsbukser (dra i)
Joggebukser
Joggesko
Lette sko
Badedrakt
Genser til kvelden (lurer fortsatt på om det blir kaldt om natten)
Tusen millioner underbukser og sokker (I Beijing var alle skoene for store(!!!) og sokkene for små)
Myggspray
Deo
Solkrem
Tannbørste
Bæsjestart
Bæsjestopp
Smertestillende
Plaster
ANTIBAC og våtservietter
Penger
Pillett
Tre bøker på engelsk/norsk
Muntlighefte (pugge pinyin blir veldig fristene etter en time eller åtte på fly)
Dagbok med blanke ark – (skriv inn navn på steder, "hvor er do", etc så jeg kan peke om folk ikke skjønner)
Penner, tusjer, blyanter
Ting til barnehagekidsa
Kinesisk ordbok
Partyhatt
Knekkebrød
Liten ryggsekk
Mac + lader
Kamera + lader
Telefon + lader
iPod + lader
t-skjorter til en uke
Lilla shorts
Sommerkjole
Tights, fordi "the school does not like teachers who wear low collar and belly out tops."
Grønne langbukser (blir det kaldt i det hele tatt, egentlig?)
haremsbukser (dra i)
Joggebukser
Joggesko
Lette sko
Badedrakt
Genser til kvelden (lurer fortsatt på om det blir kaldt om natten)
Tusen millioner underbukser og sokker (I Beijing var alle skoene for store(!!!) og sokkene for små)
Myggspray
Deo
Solkrem
Tannbørste
Bæsjestart
Bæsjestopp
Smertestillende
Plaster
ANTIBAC og våtservietter
Om å ikke være en lort
Jeg drar til Kina på søndag og blir der i fire uker. Jeg skal nemlig jobbe (men jeg betaler for å få jobbe, de betaler ikke meg. Merkelig.) i en barnehage i Shanghai. Det vet alle som har snakket med meg det siste halvhåret, og over halvparten har spurt om jeg gleder meg. Nei. Jeg gjør faktisk ikke det.
Omtrent samme tid i fjor dro jeg til Beijing. Det er det modigste jeg noensinne har gjort, å dra på en gratis tur til Kina. Jeg kunne hatt to skolesponsede turer til Kina istedenfor én, men i andregym klarte jeg ikke å snakke om muligheten engang. Jeg følte meg dårlig og begynte å skjelve hver gang noen nevnte turen, og om jeg på noen som helst måte følte meg presset til å bli med, fikk spørsmål om hvorfor i all verden jeg ikke ville, begynte jeg å grine. Så jeg ble ikke med. Neste gang det ble tid for å bestille tur følte jeg meg nesten likedan, men jeg sa ja. Å dra til Kina er ikke det modigste jeg har gjort, å takke ja er det modigste jeg har gjort. Derfra hadde jeg ikke så mye jeg skulle ha sagt.
Det var vanskelig å være der, jeg måtte konsentrere meg om å slappe av hele tiden, ofte med mindre hell, og romkameraten min var av typen som begynner å sippe om hun ikke får det største kyllinglåret. Men det var gøy. Vi dansa i Shanhaiguan og løp rundt i regnet på jakt etter slangekjøtt i Beijing. Vi hilste på Mao (i kunst- og nipsform) og spiste and. Det var dritbra. Jeg begynte å planlegge denne turen på flyet på vei hjem, noe som må være den ultimate indikasjonen på at det var en fin tur. Etterpå følte jeg meg dødsbra. Jeg som tidligere fikk pusteproblemer av en femtenminutters togtur klarte å gå rett fra samme togtur og på flytoget uten tissepause imellom. (Wow! Men det er mye det det går i. Doangstproblemer og kvinnfolkproblemer og alkoholproblemer som de gamle bohemer.) I perioder har jeg ikke kunnet gått på skolen fordi jeg har vært så redd, og nå planlegger jeg tur nummer to, på egenhånd denne gangen. Jeg vant. Det var et selvtillitsboost.
Men man gleder seg ikke til nynorskeksamen uansett hvor god man er i norsk. Det er utfordrende og slitsomt og man kan ikke bare gå om det blir for vanskelig. Litt sånn er det. Jeg gleder meg ikke, men jeg vil.
Omtrent samme tid i fjor dro jeg til Beijing. Det er det modigste jeg noensinne har gjort, å dra på en gratis tur til Kina. Jeg kunne hatt to skolesponsede turer til Kina istedenfor én, men i andregym klarte jeg ikke å snakke om muligheten engang. Jeg følte meg dårlig og begynte å skjelve hver gang noen nevnte turen, og om jeg på noen som helst måte følte meg presset til å bli med, fikk spørsmål om hvorfor i all verden jeg ikke ville, begynte jeg å grine. Så jeg ble ikke med. Neste gang det ble tid for å bestille tur følte jeg meg nesten likedan, men jeg sa ja. Å dra til Kina er ikke det modigste jeg har gjort, å takke ja er det modigste jeg har gjort. Derfra hadde jeg ikke så mye jeg skulle ha sagt.
Det var vanskelig å være der, jeg måtte konsentrere meg om å slappe av hele tiden, ofte med mindre hell, og romkameraten min var av typen som begynner å sippe om hun ikke får det største kyllinglåret. Men det var gøy. Vi dansa i Shanhaiguan og løp rundt i regnet på jakt etter slangekjøtt i Beijing. Vi hilste på Mao (i kunst- og nipsform) og spiste and. Det var dritbra. Jeg begynte å planlegge denne turen på flyet på vei hjem, noe som må være den ultimate indikasjonen på at det var en fin tur. Etterpå følte jeg meg dødsbra. Jeg som tidligere fikk pusteproblemer av en femtenminutters togtur klarte å gå rett fra samme togtur og på flytoget uten tissepause imellom. (Wow! Men det er mye det det går i. Doangstproblemer og kvinnfolkproblemer og alkoholproblemer som de gamle bohemer.) I perioder har jeg ikke kunnet gått på skolen fordi jeg har vært så redd, og nå planlegger jeg tur nummer to, på egenhånd denne gangen. Jeg vant. Det var et selvtillitsboost.
Men man gleder seg ikke til nynorskeksamen uansett hvor god man er i norsk. Det er utfordrende og slitsomt og man kan ikke bare gå om det blir for vanskelig. Litt sånn er det. Jeg gleder meg ikke, men jeg vil.
Abonner på:
Innlegg (Atom)
